Øygard ungdomsskole skulle starte opp høsten 1970.

Kjell Nedrehagen var tilsatt som rektor, og Einar J. Kvalvåg som undervisningsinspektør. Imidlertid fikk Nedrehagen ett års permisjon for å fullføre sitt arbeid i Forsøksrådet. Einar J. Kvalvåg ble da rektor, og Johan Fandrem undervisningsinspektør det første skoleåret. Lærere var også tilsatt, men det ble etter hvert klart at skolebygningen ikke ble ferdig til å tas i bruk fra skoleårets begynnelse. Etter planen skulle noen klasserom stå klare, men det holdt ikke. Blant annet viste målinger at fuktighetsgraden i betongen i golvene var for høy til at det kunne legges golvbelegg.

Kommunen hadde fått leie Hana bedehus, og meningen var at til å begynne med skulle noen klasser holde til på bedehuset og noen på skolen. Så ble bedehuset eneste tilholdssted. Der var det fem rom skolen kunne disponere, men det var jo for lite til fem sjuendeklasser og fem åttendeklasser som skolen skulle ha skoleåret 1970/1971. Niendeklassene det året skulle ikke overføres til Øygard, de skulle fullføre på Høyland ungdomsskole. Den eneste muligheten skolen hadde til løsning av problemet, var å la elevene gå på skolen annenhver dag. (Skolen hørte ikke at noen av dem klaget over dette.) Den gangen var også lørdag skoledag, slik at tre dager var sjuendeklassene på skolen, og de tre andre dagene kom åttendeklassene.

Administrasjonen hadde fått tilhold ved Sandnes skolekontor. Der ble det utarbeidet timeplaner som ble justert etter som situasjonen forandret seg. Det var tungvint, men spennende. Skolen kom i gang, og elevene fikk arbeid å gjøre hjemme de tre dagene de ikke fikk møte på bedehuset. Slik fungerte det da de første ukene, men alle så selvsagt frem til at klasserommene på skolen skulle bli ferdige.

De som skulle bli først ferdig var noen klasserom i andre etasje og formingsavdelingen. Gleden var stor, i hvert fall blant skolens personale, men trolig også blant elevene, da det ble meddelt at disse rommene kunne tas i bruk og elevene skulle få full skoleuke. Helt nye timeplaner ble utarbeidet, og elevene hadde fått beskjed om å møte påfølgende mandag. Spenningen var like stor som før. Hvordan skulle dette gå?

Torsdag var rommene klare, men de stod tomme. Bord og stoler manglet. Byggeleder for skolen var senere vedlikeholdssjef i kommunen, Torleif Jakobsen. Han gjorde en enestående innsats for at skolen skulle bli ferdig. Han trøstet med at inventaret skulle være på plass til elevene kom på mandag. Lørdag formiddag stod rommene fremdeles tomme. Jakobsen holdt imidlertid på sitt, og da rektor om ettermiddagen gikk for å se og for å klargjøre diverse saker, var Jakobsen der, og fra bilen som var kommet, ble bord og stoler satt utenfor skolen. Rektor spurte Jakobsen hva som videre skulle skje, og han svarte: "Det er bare én ting å gjøre. Vi må kaste jakken og få bord og stoler på plass."

De gikk i gang, og etter en hard tørn var fire klasserom møblert. Elevene kunne møte slik de hadde fått beskjed om.

Både elever og lærere måtte nå pendle mellom skolen, bedehuset og Hana idrettsplass, der kroppsøvingen måtte foregå. Pendlingen var likevel ikke det verste. Byggearbeidet på skolen gikk videre, og undervisningen var til sine tider svært problematisk. Stadig banking, boring osv. virket selvsagt forstyrrende, men verst var all skytingen. Bygningsarbeiderne brukte jo pistol for å skyte fast lekter til vegger og tak. Når dette foregikk i rommene på den andre siden av korridoren og i taket i første etasje, var det nokså håpløst. En følte seg hensatt til en skytebane og ikke til en skole. Som undervisningen ble forstyrret av byggearbeiderne, var nok også elevene til sine tider et problem for arbeiderne. De gikk om hverandre, og som rimelig er, var svært mange elever interessert i det som foregikk.

Spesiell interesse vakte skytingen. En dag fikk de på kontoret melding om at en pakke med skudd var forsvunnet fra et rom mens bygningsmennene hadde spisepause. Ved en feil hadde de latt ammunisjonen bli liggende tilgjengelig da de gikk for å spise. Undervisningsinspektør og rektor kom i samråd til at de var nødt til å kontakte politiet. Dette kunne jo føre til alvorlige ulykker. Siden det ikke var så lenge igjen av skoledagen, gjaldt det å få dette oppklart fort. Politibetjentens formaning førte heldigvis fram. Ammunisjonen ble innlevert på kontoret i siste friminutt, anonymt. Bortsett fra noen slike episoder må en si at forholdet mellom elevene og arbeidsfolket gikk bra, alt tatt i betraktning .

Både lærere og elever ble etter hvert vant med den uro som nødvendigvis måtte følge byggearbeidet, og etter som arbeidet skred fram, ble forstyrrelsen mindre. Lærerne prøvde å gjøre det best mulige ut av situasjonen. De stensilerte arbeidsoppgaver og hadde alternative opplegg, slik at elevene kunne arbeide individuelt når det ikke nyttet med klasseundervisning fordi læreren knapt kunne høre sin egen stemme. Alle så nok fram til neste skoleår, da skolen skulle bli ferdig og de ville få en god og trivelig arbeidsplass, og alle elevene kunne gå på Øygard, noe som også ville bety mye for det sosiale liv.

Også for administrasjonen var forholdene problematiske. Det var ikke mulig å legge forholdene til rette slik en kunne ha ønsket, og mange ting i forbindelse med byggingen opptok mye tid. Rektor, undervisningsinspektør og kontorassistent hadde felles kontor i et klasserom. Det var satt opp et par sponplater mellom skrivepultene, men likevel var det jo helt åpent. Det var ikke mulig å snakke med en elev, foreldre eller andre på tomannshånd, noe som mange ganger er nødvendig. Men for oss var trøsten den samme: Det var en overgang.

Kroppsøvingsavdelingen med svømmebasseng stod ferdig året etter, så fra høsten 1971 var hele skolen ferdig til bruk, selv om grøntarealet, beplantning og asfaltering ennå gjenstod. På grunn av plassmangel tok Øygard fra starten av imot 6.-klassene fra Hana (og Hommersåk).

"Et godt utgangspunkt har lett for å prege utviklingen. I 20 år har skolen vært med på å sette sitt preg på ungdomskulla fra 13 til 16 år i bydelen ved å formidle kunnskaper for yrke og videre studier og verdier for livet. ..." Dette skrev ordføreren, Geir I. Mykletun, i sin hilsen til skolen i anledning 20-årsjubileet i oktober 1991.

Skolesjefen, Jørgen Varden, skrev i samme anledning: "En skole i 20 år er en ungdom av en skole. Likevel kan vises til tradisjoner, stier som er gått opp. Gjennom trottig strev i 20 år vinner en skole fram til egenart i valg av retning og puls som vil prege de unges væremåter, ferdigheter og tenkning der de kommer."

I løpet av årene er skolekretsen forandret. Riska-elevene fikk egen skole i 1981 og Øygard fikk ny rekruttering fra Aspervika og senere fra Sandvika.

Den største forandringen har skjedd i skolens innhold. Det er forandringene i samfunnet som krever utvikling og forandring i skolen. Den kontinuerlige reformprosessen kan nok ha medført en del uro og usikkerhet, men den er også en spore til kreativ aktivitet. Nå har skolen passert 30 år, og vi har en skole vi er bra fornøyd med, takket være iherdig innsats for å oppnå trivsel, framgang og utvikling. Elevene gir uttrykk for at de trives godt, og det er et tydelig sunnhetstegn for en god skole.