I dag på Storebø skule såg vi eit lite glimt av korleis vi ofte er samla, men likevel ikkje "saman". Tre personar sat rundt eit bord, alle med hovudet ned i skjermane sine. Det var heilt stille, ingen snakka. Så begynte ein av dei å tromme på bordet og knipse med fingrane. Den andre såg opp, først litt irritert, men blei snart fascinert og byrja å henge seg på. Etter kvart starta dei begge på ein song med rørsler, og den tredje personen blei med. Snart var alle tre ute av skjermverda og inne i leiken. Men etter ein pip frå telefonane, var dei tilbake til skjermane sine, og leiken var over.